ENGLISH: Boardgames with Takras is a Norwegian video podcast where Takras presents various games and give you reasons to buy or stay away from the game. It's a one man show, so any assistance would be highly appreciated. It's not an annual project. Videos are made as I find the time and - quite frankly - the joy in making an episode.
NORSK: Brettspill med Takras er en norsk podcast der Takras presenterer forskjellige spill og gir deg grunner til å kjøpe eller holde seg langt unna spillet. Det hele er et énmannsshow, så ethvert bidrag du måtte ha setter jeg stor pris på. Det er ikke et ukentlig prosjekt, videoene lager jeg når jeg har tid og faktisk også lyst til å lage en episode.
Som nordmann er det litt godt å se et vikingspill på menyen. Men det ligger alltid en liten skeptisk kar inni meg som tenker at dette ikke blir bra. Vikinger er tøffe, men blir lett brukt for å selge noe som egentlig ikke er så bra. Så hvordan er Vikings, da?
Michael Kiesling står for design av dette alene, og jeg sier det bare med én gang: han har gjort det godt. Illustrasjonen på boksen viser en smilende viking som akkurat har gått i land, og det er det som er temaet for spillet. Utforskning - ikke strid.
Lik Carcassonne skal man utforske øyer ved å plassere brikker. Disse brikkene må matche brikkene ved siden av seg, og dermed får man bygget øyer, øyer man kan plassere sine vikinger på. Man har gullsmed-vikinger, speidere, adelsmenn, fiskere og selvsagt viking-vikinger. Disse beskytter deg mot angrep fra plyndrende vikinger.
For å få brikker og vikinger kjøper man dette fra et råd. Rådet består av 12 sett med landbrikke og en viking, og prisen går fra 0 til 11. Etter hvert som de billige brikkene blir kjøpt, blir prisen billigere for de andre figurene. Men kun dersom den til 0 blir kjøpt. Og den kan kun kjøpes under to vilkår: 1. det er den siste vikingen igjen av den fargen, og 2. spilleren har ikke råd til noe annet. Den som er fattig skal ikke straffes i dette spillet, og får til gjengjeld kunne velge en gratis brikke. Av og til kan dette brukes mot de andre spillerne, slik at det kan lønne seg å ha lite penger.
Det er et flott tempo i spillet. Reglene tar litt tid å forklare, og forklares best underveis. Når alle forstår mekanismen så er det lite venting. Man følger med på rådhjulet i midten og legger opp strategien deretter. Det er lite dødtid og alle får være med på spillprosessen.
Et flott spill med flotte komponenter, gode regler og ikke minst; et kjempeflott tema!
Illustrasjonen på esken sier med en gang hva temaet omhandler. Å lage et spill som baserer seg på en forferdelig periode i vår historie er virkelig en utfordring. Men de har virkelig fått det til. Solide komponenter, flott design og lettlærte regler.
Det handler selvsagt om svartedauden. Pesten sprer seg, og du må sikre dine folk sine liv. Dette kan du gjøre ved å strategisk plassere brikkene dine rundt i Europa og bruke karakterer som kan påvirke spredningen. Disse karakterene kan fritt stjeles fra de andre spillerne, men bare én av gangen. Selve karakterkortene er store og elegante, og solid utført.
Tross et dystert tema, er dette egentlig et koselig spill. Illustrasjonene bruker muntre farger og er enkelt tegnet. Dette gjør det ganske familievennlig og burde ikke være til skremsel.
Om Rattus trengte en utvidelse eller ikke, det er ikke lett å si. Men personlig syns jeg det er forfriskende å bytte ut superkreftene med nye. Og det er dette Rattus: The Pied Piper kan tilby. Med de nye kortene skal det velges 6, inklusiv originalkreftene. Dette kan enten gjøres ved å stokke bunken og ta de 6 øverste, eller velge kortene selv. Dette kan skape litt uvisshet i spillets gang, og hjelper til for å variere spillet.
Det introduseres nye brikker i spillet, avhengig av hvilke superkrefter som velges. Nonnene reduserer totalantallet med inntil tre idet rottene snus og skal ha opptelling. En motsatt ridder, med andre ord. Men her finner vi også to nye typer riddere med hver sin egenskap. Så har man magiker som kan lage medisin, medisin som kan redusere skaden på dine brikker når svartedøden trer inn.
Jeg syns Pied Piper er en forfriskende utvidelse, og liker å kunne velge ut 6 tilfeldige superkrefter. Plutselig kan man sitte med 3 riddere, og mister mange brikker om det er riddere som får gjennomgå. Superkreftene er godt balansert, det vil si, det er ingen som er mer overlegen enn en annen, det kommer helt an på bruken.
Et spill som kjapt rykket opp på topp-listene verden over. Det måtte selvsagt prøves ut, og forventningene var store. Førsteinntrykket er godt, det er mange flotte illustrasjoner, og kortene virker av god kvalitet, er lette å stokke og holde i hånden.
Dominion er et av de første store deck-building-spill hvor man bygger opp sin egen kortbunke. 7 Wonders bruker litt av dette prinsippet, men på sin egen, unike måte. Spillet består av 3 tidsepoker, og under disse 3 tidene skal man bygge sitt underverk og andre utviklingskort. Hver spiller får utdelt 7 kort hver, velger ett kort han vil spille, og sender bunken videre til venstre eller høye spiller, avhengig av hvilken runde man er i. Naboen tar så denne bunken og velger et nytt kort, og sender videre. Slik har man innflytelse på de andre spillerne, og alle spilte kort er åpne for alle å se.
Alle spiller samtidig, tempoet er kjapt, og et spill tar bare 30 minutt, uansett om man er 3 eller 7 spillere. Strategien endrer seg veldig avhengig av antall spillere, og det er både interessant og spennende å se hva slags kort du får, hva slags ressurser som er tilgjengelige, og hvordan du kan påvirke naboene dine.
Et flott spill, fungerer fint som avslutter på kveldstid, og det trenger ikke stoppe med bare ett spill av gangen.
Festspill finnes det så veldig mange av. Noen er veldig gode og skaper trivsel blant deltakerne, mens andre igjen er det stikk motsatte. Spill som havner midt i mellom er som regel ikke så gode spill, for festspill skal være fengende for alle.
Dixit er et spill i den første kategorien. Det er kjapt å komme igang, kjapt å lære seg - eneste unntak er selve poengfordelingen, den kan virke litt forvirrende helt i starten - og veldig utfordrende. Det krever nemlig bruk av fantasien sin. Og for mange kan dette være en lek, eller det kan være en skikkelig prøvelse.
Dette er en fin måte å lære seg sine medspillere å kjenne. Hvordan de definerer kortene sine er hvordan de assosierer seg med bildet på kortet. Definisjonen av kortet må nemlig ikke være så opplagt at alle gjetter hva slags kort som er i spill, for da blir det null poeng på denne spilleren. Man må være vag og samtidig lur. Hvis du kjenner dine medspillere godt, kan du klare å lure til deg den ene stemmen du trenger for å få poeng, og helst ikke flere.
Dette har engasjert alle jeg har spilt med, i ung og voksen alder. Morsomt å ta frem for en kjapp runde med fantasi, og man trenger ingen andre hjelpemidler.
For det første må jeg si at navnet absolutt ikke appellerte til meg. Jeg har ingen kjennskap til denne historien og hadde derfor ikke hørt noen av navnene før. Jeg trodde i første omgang at det handlet om Taxi-kjøring i middelalderen ut fra navnet og bilde på eska, men så feil kan man ta. Da er det godt man kan snu esken og lese på baksiden. Men jeg tenker at for å nå et bredere marked, kunne man kanskje brukt et annet navn.
Men navnet skal ikke trekke ned spillet, for det er jo mekanismen og gjennomførelse som betyr noe! Dette spillet har gode og utprøvde mekanismer, samtidig som det innfører sin egen unike måte å sanke poeng på.
Det er en klar likhet med Ticket to Ride-serien. Her skal man til enhver tid legge frem seks åpne kort med bynavn, og om man klarer å samle bynavn som ligger inntil hverandre, så kan man legge ut posthus - i stedet for tog. Men man får ikke poeng for dette, da trenger man noe helt annet: lengden på postruten man lager der og da, og førstemann-til-mølla. Man skal være først med å okkupere et helt område, eller først med å bygge opp postrutelengden sin.
Foruten å bare trekke kort for så å legge rute, kan man bruke fire spesialegenskaper. Trekke to kort i stedet for ett, legge ned to ruter i stedet for én, bytte ut alle 6 åpne kort med nye, eller få lengre rute uten kort. Man kan bare bruke én av disse egenskapene per tur, så man må tenke nøye gjennom hva man trenger.
Thurn and Taxis er et flott spill som er kjapt å lære seg og kjapt å spille. Det kan bli litt dødtid mellom turene siden det er vanskelig å planlegge med kortene som ligger åpne på bordet. Disse skifter såpass fort at det omtrent ikke er noen poeng i å planlegge med disse. Men liker du Ticket to Ride, så tror jeg godt du kommer til å like dette.
Navnet skjemmer ingen. Tittelen på dette spillet gjenspeiler nøyaktig det man kan tenke seg - vin. I Toscana skal man kjempe om de feteste dyrkemarkene og produsere den bestsmakende vinen. Og om man gjør det riktig så godt, så vil man tjene penger som gress i dette visuelt stilige spillet. Men veien er selvsagt langt fra enkel. Dine konkurrenter vil neppe la deg få seieren uten motstand. De vil helst sitte med seieren selv. Alt dette høres riktig så bra ut, men spillet snubler underveis.
Hver runde består av 3 faser man fritt kan velge rekkefølgen blant. Den første tillater deg å plassere ut en arbeider på et ukonkurrert jorde, eller få vin/vann i stedet for. I tillegg kan man bestikke en av to karakterer for å kunne påvirke vinmarkedets kurser direkte, og disse bestikkes enten ved rosévin eller champagne. Det andre man kan gjøre er å kjøpe eller selge vin, og man må velge seg for én av disse handlingene per runde. Aller sist kan man produsere vin fra jordene om man har vann til dette.
Det som faktisk ødelegger spillet er hva spillet har som kjerneelement - nemlig markedet. Dette kan påvirkes underveis, og blir i tillegg påvirket ved slutten av 3 faser, der verdien på varene stiger eller synker avhengig av etterspørsel (tomt eller fullt lager) eller hva vinsmakerne (spillerne) bestemmer. Problemet er at det er vanskelig å føle å ha noe som helst kontroll over markedet, til tross for at det meste er åpent. Verdiene går opp og ned tilsynelatende vilkårlig, tross i at det ikke er vilkårlig.
Som konklusjon så "føles" det ikke riktig. Man gjennomfører prosedyrer som påvirker kursene i markedet, men det er ekstremt lite mestringsfølelse, og man venter liksom på at spillet skal ta slutt.
Dette er et spill der du slettes ikke må la deg lure av utseende. Det ser ut som et barnespill, men det er altfor taktisk til å være det. Shear Panic handler om en saueflokk som skal ledes fra lastebilen og gjennom flere områder med gressbeite. Søtt nok, men så kommer det spesielle: reglene.
Hver spiller får utdelt hver sin handlingsbrikke. Her har man 12 handlinger å velge blant, og kan bare bruke hver handling én gang. En handling flytter flokken videre, og underveis så skjer det telling avhengig av hvor man selv er med sine sauer og hvilket beite man er på. Sauene begynner i et 3x3 mønster med en sort sau i midten. Hver spiller har to sauer hver. En handling gjør at man for eksempel kan flytte en rad med sauer et hakk til siden. Eller flytte en enkelt sau til et ledig felt ved siden av. Eller rotere hele flokken 90 grader. Så får man poeng etter hvert trekk. Om dine sauer er koblet sammen diagonalt får man et poeng. Er de ortagonalt koblet sammen: to poeng.
Flokken går fra beite til beite. I det første beite er det ingen ting spesielt. I det andre beitet finner sauene kjekkasbukken Roger. Da handler det om å ha sauene nærmest Roger for å få ekstra poeng. I det neste beitet handler det om å være nærmest den sorte sauen. Og i det siste beitet er det klipping! Da må man holde seg langt unna klipperen, ellers mister man brikker. Mister man begge brikkene sine, er spillet slutt.
At man har et begrenset antall handlinger, at flotten til stadighet er i bevegelse og at flokken bytter beite fortere enn man kanskje ønsker gjør at spillet oppnår et taktisk nivå som ikke egner seg for barnespillere, ikke om de spiller sammen med voksne. Jeg vil gi trekk for grafikken på handlingskortene hver spiller får utdelt. De er uklare og kan lett forvirres. Det burde fulgt med handouts til hver spiller som kjapt forklarer hver handling. Men til gjengjeld gir jeg et stort pluss for brikkene i spillet. Dette er ordentlige solide og tøffe sauer!
Så ikke la deg lure av utseende. Dette skjuler et taktisk spill der man virkelig må tenke dobbelt før man gjør handlingen sin.
Civilization har gått en fin runde på både konsoll og PC. Men de har samtidig levert meget god kvalitet og en enorm spilletid for entusiaster. Det siste spillet - Civilization V - har vært nok en stor bauta i spillrekken, og det er dette spillet brettspillet tar utgangspunkt i. Men i og med at det er et brettspill, er det noe eget og unikt.
Det jeg liker godt med brettspillversjonen er at det spilles i samme rom og sammen med andre mennesker. Og ikke minst kan spillet gjøres ferdig på en kveld. Spillet dekkes på bordet, og det tar hele bordet. Det er litt plass til drikke her og der, men uansett så ser det veldig flott og komplisert ut. Det er så mange komponenter at man kan bli skremt av vanskelighetsgraden. Men er det så vanskelig?
Spillet er delt opp i 5 faser, og hver spiller får en grei handout som forklarer hver fase godt og punktlig. I første fase kan man endre politisk styre og/eller bygge ny by. I andre fase samler man inn handelspoeng. I tredje fase er det by-fase. Her kan hver by gjøre tre forskjellige handlinger, og alle er listet pent opp på arket. I fjerde fase kan man flytte på enhetene sine, og til sist kan man forske på nye teknologier.
Det er spillets gang. Men som i dataversjonen er det fryktelig mye å velge blant. Teknologiene er mange, og valgene er vanskelige. For å få lov til å forske på moderne teknologier krever det at du har nok "primitive" teknologier, og dette systemet fungerer godt. Men for å forske trenger man handelspoeng, og det må balanseres mot bygningspoeng, der man kan bygge nye bygninger i byen sin eller trene tropper.
For å vinne spillet kan du velge mellom fire veier. Den første som oppnår toppen på en av disse veiene vinner spillet. Du vinner hvis du...
...klarer å ta over hovedstaden til en annen spiller. ...har dedikert nok poeng til å komme til ende i kulturstiden. ...har tjent opp 15 penger. ...har forsket til romfartsteknologien.
Det er svært forskjellige metoder å vinne på, men alle veiene er godt balansert. Det eneste man må tenke på om man ikke går via militærmakt er å passe seg for den eller de spillerne som evt. velger å gå denne veien. Men de må også skynde seg å stoppe deg dersom du får en jevn strøm med penger, for det er ingen måte å miste dem på, og det samme gjelder kulturpoeng og teknologi.
Hvis du liker strategispill og mange flotte komponenter, så er Civilization et godt valg. Neste gang jeg drar på hyttetur og Risk kommer frem på bordet, så vil jeg glatt trekke frem min medbrakte kopi av Civilization og heller foreslå dette. Det tar like lang tid, og ingen blir slått ut i løpet av spillet. Det er tydelig at Fantasy Flight har brukt god til på å utvikle det, for dette er god kvalitet.
Jeg liker spill med morsomme mekanismer, der valgene du gjør øyeblikkelig gir deg oversikt over hvordan valget påvirker spillets gang fremover. Glen More er et spill som benytter rekkefølge-mekanismen. Det betyr at den som er bakerst gjør trekket sitt. Den som gjør trekket, kan hoppe så langt frem han bare vil, men det betyr at det blir lenge til hans tur igjen, og han mister mange ressurser.
Når man flytter brikken, kan man velge en utvidelse til landsbyen sin. Denne plasseres i kjent Carcassonne-stil, og må passe brikkene rundt. Når den plasseres, aktiverer den opptil 8 brikker som ligger rundt, samt seg selv. Men for å i det hele tatt kunne plassere brikken, trenger du en arbeider i nærheten. Og disse kan bare flyttes om du aktiverer en landsby-brikke.
På denne måten er det lett å legge en plan over hva man vil utføre, men veldig vanskelig å planlegge hva dine motspillere kommer til å gjøre. Dette gjør det spennende, og du må hele tiden tenke nøye gjennom konsekvensene av valgene dine.
Spillet består av tre poengtellinger. Det er tre bunker med brikker som skal legges ut. Når den siste brikken av hver bunke legges ned på brettet, skal poengtellingen skje. Dersom man legger ned den siste brikken av den tredje bunken, er spillet over. Denne brikken er derfor heller ikke tilgjengelig for spillerne.
Man kan anskaffe poeng på forskjellige måter. Det ene er whiskeyproduksjon. Den som har mest, får like mange poeng som han differansen mellom hans whiskeytønner og de andre spillernes. Deretter har man poeng for spesialkort man kan anskaffe seg ved spesielle brikker. Til slutt har man antall høvdinger og differansen mellom spillernes høvdinger. Det er ikke mange poeng i sluttellingen om spillerne står like sterkt, så det kan være veldig lurt å skaffe seg poeng underveis ved å aktivere brikker som gir deg poeng.
Spillet kan også spilles av to spillere. Da introduseres en terning som går fra 1 til 3 som den tredje spilleren. Når det er hans tur, triller man terningen, og flytter den frem like mange felt som den viser, og fjerner denne brikken fra spill. Det er derfor umulig å vite hvilke brikker som er tilgjengelige senere, siden terningen gjerne gjør helt ulogiske valg. Dette fungerer meget godt, og gir en følelse av frykt, siden terningen er nådeløs.
Dette er et flott spill som er kjapt å lære seg, og kjapt å spille. En runde tar gjerne 30-45 minutter, og det er en morsom opplevelse å spille det.
Spillet foregår i sesong 1 i serien, og menneskene er på storflukt fra de onde Cylons som vil utrydde menneskeheten. Samtidig finnes det mange Cylons forkledd som mennesker som selvsagt skal forhindre at menneskene klarer å nå målet. Og det er dette som er kjernen i spillet. Forræderi, lureri og enormt mange kriser på veien.
En spillers tur går ut på følgende: Trekke sine dyktighetskort som korresponderer med karakteren de har valgt eller fått utdelt, gjøre en handling og til slutt trekke et krisekort. Hver spiller spiller som en kjent karakter fra serien, blant annet “Boomer”, “Helo”, William, Lee, Starbuck og mange flere. Hver karakter er dyktig i forskjellige grener, og disse kortene skal trekkes hver runde. En handling består av å spille et av disse kortene, bruke en av karakterens spesialegenskaper eller plassere brikken sin i et rom ombord Battlestar Galactica eller Caprica One og utføre handlingen stedet tillater. Men uansett hva handlingen måtte være, vil det alltid oppstå en krise etterpå.
Som i serien er det stadig nye kriser som oppstår. Noen blir løst, andre ikke. Etter hver spillers tur kommer et krisekort, og det kan være alt fra opprør til vannlekkasje og andre uhumskheter. Men så kommer det som gjør spillet skummelt: avstemning. Mange kriser kan løses av gjeldende spiller ved at spilleren foretar seg et valg. Mens andre krever avstemning. Man legger inn sine stemmer ved å spille dyktighetskortene sine. Avhengig av krisen, så vil noen dyktighetskort hjelpe til for å løse krisen, mens andre vil være ødeleggende. Her er det god sjans for Cylon-spillere å legge inn sine negative kort. For å legge til litt usikkerhet i spillet, så legges det alltid to jokerkort inn i potten. I tillegg er det ikke sikkert at det finnes noen Cylons til å begynne med, så man er aldri helt sikker på utfallet.
Når alle har bidratt med sine kort, stokkes bunken. Deretter summeres verdiene på kortene opp og vi får vite om vi har klart å løse krisen. Finnes det mange negative kort så er det tydelig at det finnes Cylons ombord. Men hvem kan det være? Man vet aldri helt sikkert, og den eneste måten å forhindre en tenkt Cylon å gjøre noe stor skade er å plassere han eller henne i fengsel. Men også dette må stemmes over, og her kan den det stemmes mot også legge inn sine kort i forsvar.
Målet med spillet er å reise til Kobol. Noen av krisekortene hjelper til med å lade opp FTL-motoren. Når motoren er klar til å starte, kommer man nærmere mål. Admiralen trekker to destinasjonskort og velger ett av dem. Jo lengre man reiser, jo større blir kostnaden. Har man reist til sammen 8 i strekning, vinner menneskene spillet. Dette er den eneste måten menneskene vinner spillet på.
Det finnes altså en som spiller som admiral og en som spiller som president. Titlene kan veksles på, og også Cylons kan være begge. Tingen er at man kan være menneske i god tro, men når man har reist halvveis til Kobol så deles det ut flere lojalitetskort. Disse kortene forteller deg om du er Cylon eller ikke. Plutselig kan det være en ekstra Cylon med i spillet, og det kan i tillegg være deg! Vil spillestilen din forandre deg? Vil kroppen din avsløre deg?
Spillet er fullt av svik og hemmeligheter. Nesten alle kort som spilles og trekkes blir holdt skjult. Man vet ikke hva den ene spilleren velger om han har sjans til å velge mellom to onder, for begge ondene er skjulte. Som Cylon må du passe på at du ikke gjør handlinger som er altfor opplagte til å bli avslørt, for da øker sjansen for at du havner i fengsel. Men samtidig må du spille på de andre spillernes personligheter og rett og slett lyve om deg selv og om andre. Men det er fullt lov i spillet og er et av spillets hovedfokus.
Jeg liker hvordan spillet er bygget opp og hvor vanskelig det er. Menneskene taper på mange måter. Man kan gå tom for bensin, befolkning, mat eller moral. Da er det game over. Battlestar Galactica kan bli ødelagt. Game over. Centurions kan invadere og ta over skipet. Game over. Fryktelig mange måter å tape på, og bare én måte å vinne på. Spenningen er stor og spillopplevelsen større.
Om du har lest alt jeg har skrevet så vet du hva slags spill det er. Dette er et sosialt spill der snakking og debatt er en stor del av spillet, i tillegg kan man være hemmelighetsfulle og lure hverandre helt åpenlyst. Ikke trenger du ha dårlig samvittighet for det i etterkant, fordi spillet oppfordrer deg til det. For å vinne må man være slem og kynisk. Vil du ofre mennesker for å spare bensin? Vil du fjerne den kostbare maten og miste moral for å redde menneskeliv? Eller kanskje motsatt?
Battlestar Galactica er et flott spill, og kan spilles om igjen og om igjen med forandring hver gang. Man vet aldri hvem man kan stole på, og man vet aldri hva slags kriser man vil komme over. Det finnes to ekspansjoner til dette, men jeg ser ikke et stort behov for utvidelser. Figurene er flotte med unntak av Cylon Basestars som bare er flate pappbrikker. Den ene ekspansjonen kommer med to flotte plastutgaver av disse. Kanskje verd prisen alene?
Jeg skal ikke stikke noe under stol, Phenomena lå stablet på Notabene med en prislapp på 39 kroner. Og med et fantasy-bilde jeg ikke fikk sansen for så var det faktisk med litt motvilje at jeg kjøpte dette spillet. Men det måtte jo prøves ut. Et spill til en slik pris kan jo bare kastes om det skuffer. Men, gjorde det nå det da?
Første spilltesting var mellom et par voksne fra PG og et par barn fra PG Junior. Pluss meg. Spillet tok absolutt hele kvelden, men begge juniorene var meget imponerte over spillet og kom uoppfordret med uttalelse om hvor bra de syns spillet var. Vi voksne var vel også fornøyde, i hvertfall oss som liker denne type spill.
Men jeg har spilt spillet flere ganger siden den gang, og jeg blir stadig imponert over hvor engasjerende spillet egentlig er. Det er forhandlinger mellom spillerne, det er spenning rundt terningkast og det er et felles mål. På ingen måte er dette et samarbeidsspill, man kjører et solo-løp. Erfaringspoengene tillater flere terninger under utfordring, det samme gjør mange av magikortene. Har man etter hvert fått nok poeng, er det mulig å gjøre et hemmelig oppdrag. Jeg ser ikke helt hensikten med å holde dette hemmelig, for det er lite motstanderne kan gjøre for å stoppe deg. Men om oppdraget (eller hovedprofetien) krever mye vennskap, så er det kanskje ikke så mange så vil ta i mot hjelp fra deg, for da får du vennskapspoeng.
Spillet er flott å se på og har mange flotte komponenter. Et minus er teksttypen og fargen på tekst mot fargen på bakgrunn som kan være ganske vrient å lese uten å måtte myse. Men om man ser på selve skriften så har de brukt en grei type som er fantasy-aktig, og det er vel det de har prøvd å få til. Karakterkortene man får utdelt er også veldig flotte, men her er det spesielt vrient å lese spillets gang, som står på høyre side på hvert kort. Teksten er liten og fargene går inn i hverandre.
Kort fortalt så er spillet absolutt en flott investering for en 40-lapp. Jeg kjøpte det for litt dyrere pris i en annen butikk, men jeg angrer ikke på det. Det er et flott spill som har blitt undervurdert av mange, selv om de ikke har prøvd det. Prisen og coveret på spillet frister kanskje ikke til kjøp, men om du tar med deg ungene dine så vil nok de syns at bildet er fantastisk.
Det som overrasker mest, er hvor lite spillet har med fjorder å gjøre. Det handler stort sett om å etablere gårder, deretter plante og ekspandere kornåkre. Landskapet minner også veldig lite om fjorder, selv om landskapet forandrer seg for hvert spill.
Startoppsettet er alltid identisk Esken er elegant utført og tar liten plass i hylla. Forsiden minner om noe idyllisk og gammeldags, og tiltrekker oppmerksomhet. Hvis man har ørliten kunnskap om norske severdigheter, er Preikestolen et flott tilskudd for å tiltrekke seg et ekstra blikkfang i butikkhyllene. Nordmenn generelt burde finne seg til rette her, med kjent naturfenomen og vikinger briljerer på forsiden.
Innsiden av esken er minimalistisk. Et lite krater i midten inneholder hvite og sorte gård- og jordebrikker, sammen med 44 6-sidede landskapsbrikker, hvorav 3 av disse er startbrikker. Regelheftet er på 4 sider og har veldig konkrete regler skrevet ned med enkle illustrasjoner som er lette å forstå. Man skal altså utforske landet, for så å bygge gårder på det. På slutten skal det dyrkes, og det er her poengene sankes inn.
For å utforske landet gjelder noen enkle regler. En ny brikke må plasseres inntil minst to andre brikker. Utseende på brikken må passe fullstendig på utseendet til brikkene den skal legges inntil. Nye landområdet må alltid legges inntil fastlandet. Hvis man følger disse reglene, er det grei skuring.
Etter hvert dannes landskap Når man legger ut en ny brikke, kan man velge om man vil legge ut en gård på denne brikken. Hver spiller har 4 gårder, og disse må plasseres ut underveis. Når en av spillerne er tom for nye landbrikker, begynner neste fase. Nå skal man legge ut jorder. Disse kan kun legges fra gårder, deretter inntil et annet av dine egne jorder. Jordene kan ikke linkes over fjell. Her gjelder det å være smart, da motstanderen enkelt kan sabotere deg.
Når alle brikkene har jorder på seg, begynner poengtellingen. Den som har flest jorder, vinner. Den som vinner flest av 3 runder, har vunnet spillet.
Etter hvert som brikkene legges ut kan det fort bli tydelig hvem som går seirende ut av runden. Det er også ganske lite som skjer i spillet, annet enn å legge ut brikker. Det er ingen overtakelser av andre landområder eller gårder, og det er null interaksjon i ettertid.
Dette er et kjapt spill som lett kan tas frem når to spillere venter på noe, eller bare vil ta en kjapp match. Spillet tar rundt 30 minutt når alle tre rundene er over.
Designeren Stefan Feldt liker oldtidens Europa og handelsflåter, noe som igjen blir reflektert i Speicherstadt. Og han klarer nok en gang å lage en interessant mekanisme som fenger. Dette spillet er et auksjonsspill, der vinneren er den som til slutt sitter igjen med flest seierspoeng. Så hvordan fungerer det?
Hver runde kommer det opp et kort mer enn antall spillere. Disse kan da kjøpes for penger, men prisen avhenger av etterspørsel. Hver spiller har tre figurer å sette i kjøpekø på et kort, den som er fremst får førsterett til å kjøpe kortet. Men prisen avhenger av antall figurer som står i kø på dette kortet. Hvis du stiller deg som nummer to i køen, koster kortet 2 penger for førstemann. Har han ikke råd - eller ikke lyst - til å betale, kan han stå over. Da kan du få det for 1 penge, siden det bare er én igjen i kø, eller stå over. Siden alle spiller med åpne kort er det mulig å legge sine brikker slik at motstanderne ikke har råd til å kjøpe det lenger. Men det kan også andre spillere gjøre mot deg, da det er plass til hele 8 brikker per kort!
Men hva brukes så kortene til? Som tittelen på spillet sier er dette et lagerspill. Men det er særs lite lager tilgjengelig. De ressursene du klarer å kjøpe til deg fra lasteskipene som kommer inn må brukes eller lagres, ellers går de tapt. Man kan bruke de ved å innfrie kontrakter - som også må kjøpes i utgangspunktet. Disse gir mange seierspoeng. Man kan også selge varene sine om man har riktige kjøpmenn, eller selge billigere enn man kanskje ønsker.
I tillegg skjer det fire branner underveis i spillet. For å unngå å tape poeng trenger man brannmenn. Den som har flest brannmenn får poeng, mens den som har færrest mister poeng!
Et spill tar rundt 45 minutter og egner seg best med fire spillere. Da har man akkurat riktig mengde med konkurrenter og spilletid rundt bordet. Hvis du liker auksjonsspill er sjansen stor for at du liker dette.
Dette dreier seg om ære og overlevelse i spillet Ave Caesar. I dette hest-og-kjerre-spillet skal hver spiller innta rollen som en rytter i noe av Romerrikets største festbegivenheter. I arenaen kalt Circus Maximus handler det om å komme seg raskt avgårde, bruke listig taktikk og komme først i mål. Men veien til målet er slettes ikke lett.
Hver spiller får hver sin kortbunke. Bunkene er identiske, men er stokket slik at rekkefølgen blir ukjent. På hånden får du se på 3 av kortene, og velge ut ett å spille hver runde. Kortet sier hvor langt du kan flytte, og tallene er fra 1 - 6. Men problem nummer 1: flaskehalser. Enkelte områder på banen er så snevre at det kun er plass til én spiller om gangen. Og en hovedregel i spillet er: kan du flytte, må du flytte. Så om du ligger like bak flaskehalsen med flyttemuligheter, så må du flytte. Dette kan gå på bekostning av flyttene dine. Hvis du må bruke et 4-er kort for å flytte 1 steg frem på grunn av hindringen, så har du 3 færre flytt til å komme helt rundt. Og du har særs lite å tape for i det hele tatt å komme i mål.
Problem 2: Du må innom Cæsars tribuneplass og stoppe opp foran ham. Der må du hylle Cæsar og avgi en tributt i form av en mynt i din farge. Dette må du gjøre i løpet av de to første rundene av totalt 3. Hvis du glemmer eller blir hindret i å gjøre dette etter to runder, har du automatisk tapt. Da må du bare sørge for at de andre spillerne ikke får det fullt så lett på slutten.
Problem 3: Du har sløst mange flytt på hindringer. Og du har kanskje ikke fått fordelen av innersvingen overalt heller. Når trekkbunken minker og du fremdeles bare er halvveis i den siste runden, er det vanskelig å vite om man faktisk vil klare å komme i mål.
Spillet er ekstremt enkelt å lære seg og sette seg inn i. Og har du først lært bort hvordan man kan hindre andre spillere, så er dette en regel som sjeldent blir glemt. Her er det knuffing, krangling og morsomme situasjoner over hele bordet. Et flott spill som egner seg godt som en avslutter på kvelden.
Men problem nummer 1: flaskehalser. Enkelte områder på banen er så snevre at det kun er plass til én spiller om gangen. Og en hovedregel i spillet er: kan du flytte, må du flytte. Så om du ligger like bak flaskehalsen med flyttemuligheter, så må du flytte. Dette kan gå på bekostning av flyttene dine. Hvis du må bruke et 4-er kort for å flytte 1 steg frem på grunn av hindringen, så har du 3 færre flytt til å komme helt rundt. Og du har særs lite å tape for i det hele tatt å komme i mål.
Dette er vel en husregel? Normalt er det vel slik at om man ikke har et 1er kort i dette tilfellet må man stå over runden. Man må spille kort kun dersom man kan flytte alle feltene på kortet. Men godt mulig denne varianten faktisk forbedrer denne utgaven av spillet. Et problem med denne (relativt) nye versjonen synes jeg er at banen er for "snill" slik at man svært sjelden går tom for kort. Banen er 1 felt kortere enn den gamle, og jeg mener også å huske at det er vanskeligere å tvinge andre på yttersving uten å selv blottlegge deg for å bli sperret. Jeg foretrekker derfor den gamle utgavens bane, anbefaler dere å teste den om dere har mulighet.
Dette måtte jeg sjekke opp, og du har helt rett. Det er visst en husregel. Vi har bare spilt med det hele tiden at det ligger i blodet. Men det forbedrer spillet drastisk. Det er morsomt når man merker at man ikke har nok flytt til å komme i mål, for eksempel mangler bare 1 flytt. Og jeg er enig i at det gamle brettet var mer spennende, spesielt siste svingen før Cæsar.
Godt du syns det er morsomt med norske videoer. Jeg vil prøve å gjøre det lettere for non-gamers til å få med seg spill. Terskelen for å se engelske videoer er litt større for mange enn for gamere.
Forkledd som et togbyggespill så ligger et godt aksjespill. Men samtidig så må jernbanene bygges ut for at selskapene skal stige i verdi, og det gjøres av hver spiller. I løpet av en runde har man tre valg, og disse tre valgene er alle med på å bidra til inntekt til slutten av runden. 1. Kjøpe aksjer. Kjøp aksje i et av de 5 selskapene i spillet. Aksjene du har er det eneste som gir deg inntekt i spillet, men verdien på dem er basert på selskapets utbygging. 2. Hjelpe til med utviklingen. Et område eller by der ett eller flere selskap du har aksjer i kan utvikles videre, og det gir mer verdi for alle jernbanene tilknyttet området. 3. Bygge ut jernbanelinjene. Jo lengre jernbane gjennom flere byer og mineralrike fjell, jo mer verdi. Men du får bare én handling per runde. Hvis andre spillere har aksjer i samme selskap som deg, vil du også være med på å bidra til deres fortjeneste. Men det er ikke mulig å skaffe seg alt i samme aksje, ikke om alle rundt bordet følger med. På slutten av spillet er det den som sitter igjen med mest penger i kontanter som vinner spillet.
Reglene er ganske enkle, men det er mye å holde orden på. For å gjøre valg må man vite hvor mye penger de andre spillerne sitter på, tenke litt på hva de kunne tenkt å gjøre på sin tur, og så prøve å sette en stopper for det. Det er selvsagt lov med å komme med forslag og litt trygling underveis.
Så hvis du kan tenke deg å sitte med mange spillere rundt bordet og by på aksjer samtidig som du øker verdi på selskap, så er dette et godt spill for deg. Her er det ingen tilfeldigheter, bare planlegging.
Dette ble et impulskjøp for meg i et svakt øyeblikk. Men heldigvis har det vist seg å være helt verdt det. Det er sjeldent jeg kommer borti et så tilgjengelig spill som dette.
Målet med spillet er å samle de 4 skattene som er tilgjengelig på ei øy. Problemet er imidlertid at øya er i ferd med å synke, og opptil 4 spillere skal da samarbeide om å få tak i skattene før det er for sent. Dette er altså et samarbeidsspill. Her vinner alle, eller så taper alle.
Øya består av 20 brikker som er tilfeldig lagt ut hver gang. Når det er din tur kan du gjøre flere 3 handlinger, og det kan være å flytte seg, gi kort til andre spillere, levere inn skattekort eller forsinke drukningen av en øydel. Her er det viktig at alle spillerne kommuniserer og kommer med sine forslag. For selv om du tror du har den perfekte plan, kan det være et par ting du ikke har tenkt over.
I likhet med Pandemic så vil synkingen av øya intensiveres når det kommer kort som sier at vannstanden stiger. Da er det bare å passe på at viktige brikker ikke forsvinner. Som for eksempel landingsplassen med helikopteret på. Men ulikt med Pandemic så er dette et mer tilgjengelig spill som også barna kan være med på å spille. Bare det å finne ut hvor til kortet som skal druknes befinner seg, kan være en del av leken, for dette skjer etter hver spillers tur.
Esken er i blikk og litt større enn en tykk norsk-engelsk-ordbok. Lett å ta med seg, men dessverre også litt lett for at lokket faller av når det ikke skal. Så dette bør ikke lagres stående i hylla eller sekk.
Dette spillet elsket jeg som ung. Store plastikkbrikker som formet øya Atlantis, men et stor fjell midt på brettet. Hver plastbrikke hadde plass til 3 folk, ellers var det altfor kupert til å plassere noe. Monstrene i sjøen var skumle, og båtene hadde seil. Et vakkert spill å spille, og ikke rart jeg var så glad i det.
Nå har det altså kommet i et nytt opplag - 28 år senere - noe som fikk meg til å kjøpe det ganske fort. Jeg var spent på om det var like morsomt som jeg husket.
For det første er det absolutt ikke like fint som originalen. Plastfjellene er erstattet med pappbrikker, plastbrikkene for personer er erstattet med tre-meeples og monstrene i sjøen er også erstattet med trebrikker. Båtene har òg mistet seilene sine. Men dette er aldeles ingen dårlig produksjon. Pappbrikkene har forskjellig tykkelse, og fjellene er virkelig tykke. Båtene, meeplesene og monstrene er av ypperlig kvalitet og står fint på brettet.
Selve spillmekanismen er ikke mye forandret. Fjellet i midten fra originalen er tatt bort og blitt erstattet med et ytterligere sjømonster. Under hver meeple er det poeng fra 1-6, med bare én 6-er, én 5-er og lavere tall fordelt litt. Dette er poeng du får når spillet er over. Når man plasserer ut meeples i første fase av spillet må man huske hvor man setter dem ut. Det er forbudt å kikke på undersiden av dem etter de er lagt ut, og man må vente helt til slutten av spillet før man får kikke igjen, selv på de som dør.
Poenget med spillet er å få dine meeples til de fire øyene som ligger rundt. For å komme dit må man enten svømme eller ta båt. Svømming er absolutt ikke anbefalt, for det går sakte, og haier kan fort komme og spise dem opp. Men båt er heller ikke trygt. Her finnes også hvaler som ødelegger båten og sjømonstre som tar både båt og mennesker i ett jafs. Har man først havnet i vannet, kan de ikke komme seg på land i Atlantis igjen. Da må de finne seg en båt eller komme til en trygg øy.
Det er begrenset med bevegelser, og en terning med monsterflytting gjør ferden enda mer farefull. Etter hver tur skal man trekke en brikke fra Atlantis. Denne brikken har en handling under seg som enten trer i effekt med én gang (nytt monster, ny båt, malmstrøm, etc...) eller noe som kan brukes senere for spilleren som trakk den. Etter hvert som øya synker, kommer det flere og flere monstre, og båtene forsvinner etter hvert som hevngjerrige spillere ødelegger for hverandre.
Det kan kanskje virke litt barnslig utad når man ser på esken, men spillet har absolutt en taktisk faktor ved seg som gjør det utfordrende også for voksne. Og spillet åpner virkelig for å være frekke mot hverandre i spillet. "Du tok min meeple, da tar jeg din båt!" og så videre. Dette er moro, og man må passe seg for hva man gjør og hvem man gjør det mot.
Selv om du kanskje har flest meeples på trygg grunn er det ikke sikkert du vinner. Det kommer an på tallverdien som er under meeplene. Derfor er det litt gøy å telle opp en og en meeple for å se hvem som vinner. Det står ikke i reglene, men kan være gøy.
Det er ikke bare Ubongo som gir gode opplevelser og som samtidig er et brynespill for hjernen. Ricochet Robots faller godt inn under denne kategorien, men er både mer kjappspilt og har rom for så mange spillere som man måtte ønske.
Brettet består av 4 separate deler, og hver del kan snus og plasseres andre steder, noe som gir totalt 96 forskjellige brett. Et spill vil aldri bli det samme, med andre ord, spesielt når robotene heller aldri starter på samme sted. Lynkjapt å sette opp, og nesten like kjapt å lære seg.
Som du ser av bildet til høyre så er det et stort rutenett. Mini-megene er istedet for roboter, men gjør samme praktiske betydning. De kan kun gå rett frem, og aldri på skrått. Når de først setter i gang å flytte seg, stopper de ikke før de møter en hindring, og det kan være enten en annen robot eller en vegg. Men hvorfor flytte på dem da? Ved siden av brettet ligger en liten haug med brikker som har bildesiden ned. En av disse trekkes frem og legges på midten. Fargen viser hvilken robot som skal komme til målet, og ikonet viser hvilket av målene som skal nås, for eksempel en Blå Halvmåne.
Da skal alle som er med, finne målet. Uten å røre en eneste brikke på brettet, skal de tenke seg en måte for den blå roboten å komme seg til mål på. Alle robotene kan flyttes på, men hvert flytt telles som... ja, et flytt. Når du har tenkt deg en bane til mål, annonserer du antall flytt, og snur timeglasset som varer i et minutt. Nå kan andre komme med like mange flytt eller kortere. Hvis de bare klarer like mange, får de lov til å prøve sitt dersom du bruker flere trekk enn du annonserte når du skal demonstrere.
Hvis du kommer i mål, så får du målbrikken som poeng. Ny runde. Såre enkelt spill, men slettes ikke lett å spille. Tenke fort, tenke logisk, og ikke minst gjøre det før de andre gjør det før deg! Det er en lettelse å kunne si "10!" og snu timeglasset. Og så gå gjennom banen igjen bare for å sjekke at det stemte. Det er utrolig fort gjort å glemme hva man tenkte først. Men plutselig kommer noen og sier "7" før tiden er ute, og du må skynde deg å tenke på nytt! Hvordan i all verden var det mulig?
Det som gjør opp for mye av tenkningen er et rungende "Aaah" som fyller rommet idet trekket til den som annonserte blir demonstrert. Så enkelt var det, altså. Jeg liker godt Ubongo og Ubongo 3D, og vil stille dette i samme type kategori, bare at her så gjøres alt på en felles arena, og løsningen blir vist til alle sammen.
Death Angel er - bare for å ha det nevnt - et samarbeidsspill fra 1 spiller til 8 spillere. Og hvis du allerede tenker at dette ikke er noe for deg, så har du nok rett. Jeg tenker man må like samarbeidsspill for å sette pris på dette. Men hvis du liker det, og samtidig har sans for science-fiction, så burde det egentlig ikke være vits i å lese lenger, og bare anskaffe deg det snarest.
I kortspillet har hver spiller kontroll gjerne over 2 eller 4 mariner, avhengig av antall spillere. Målet med spillet er å komme til veis ende og fullføre oppdraget som står skrevet på det siste kortet. Målet er uvisst, men man vet bare hvor man skal, og gjøre alt som må til for å fullføre oppdraget. Disse marinene er såkalte brødre, det vil si religiøse brødre som holder sammen i tykt og tynt. Og det de gjør, gjør de med overbevisning.
For å overleve i spillet, må man selvsagt beskytte seg, gjerne angripe, eller bruke verktøy som finnes på brettet. Men hver spiller må gjøre dette i skjul, så det er ikke forutsigbart hva som kommer til å skje. I tillegg kommer det etter hver runde, en hendelse som kan påvirke i god eller dårlig grad. Det er mye usikkert. Men det som er sikkert, er at disse Genestealers (alien-aktige vesen) kommer til angrep, og de må dø. Fortest mulig. Mister man soldatene man kontrollerer, har man ikke mer å gjøre i spillet. Og eneste måten å komme videre på i spillet, er nemlig å tømme området for Genestealers.
Terningkast bestemmer utfallet, så man kan ha mye flaks, mye uflaks, eller klare seg akkurat greit nok, eller bitelitt for lite. Og det gjør det hele litt ekstra spennende. Dette er et spill hvor man tror at alt er tapt, men så klarer man seg gjerne likevel. Det er mye som kan skje som endrer tilstanden hele veien. Jeg liker dette godt, og spesielt godt at man kan spille det alene.
Kingsburg skal bygges opp, og det er ditt ansvar å bygge opp en bydel av beste evne. Men fortvil ikke, for du får nemlig hjelp av kongen, som om du allerede var en av hans hoff. Men siden det er en tevling, kan du ikke få all hjelp du vil ha hele tiden, her gjeldet det å være førstemann til mølla. Kongen disponerer sine embetsmenn, og du kan til og med få hjelp av både ham selv og hans kone: dronningen. Hvordan kan du be dem om hjelp? Ved trilling av terningen!
Mekanismen handler om å trille terning, bestemme hvem som får gå først, og så bruke verdien på terningene til å kapre til seg hjelp av en bestemt embetsmann (evt. dame). Du bestemmer selv om du vil bruke 1 eller alle 3 av terningene dine, men da får du hjelp av færre av gangen. Men jo større poengsum du bruker for å få hjelp, jo større er belønningen. Kongen er selvsagt dyrest og gir deg litt drahjelp på en bred måte. Til og med narren hans kan gi deg seierspoeng.
Når du først har fått hjelp er det på tide å bygge. Da bruker du ressursene du har opptjent deg til å bygge hus. Du velger helt fritt hva du vil bygge i din bydel, så lenge det følge byggereglene. Og det er så enkelt som at du må ha et grunnlag for å få lov til å bygge de største byggene. Tenk deg en stall med krigerhester men ingen krigere... Byggene gir deg poeng umiddelbart, og det er disse som virkelig setter fart på poengstigen. Samtidig får du nytte av bygningenes egenskaper.
Men det er dessverre ikke bare enkelt. Andre nasjoner er misunnelige på Kingsburg og vil plyndre og prøve å overta. Selv kongen har ikke kontroll på dette, men vil hjelpe til med det han kan. Hver vinter kommer det et angrep, og det er opp til deg å være forberedt på dette. Om du ikke er sterk nok, vil du miste et eller annet, og du vet ikke hva det er før krigen er over.
Spillet foregår over 5 år, og det er mange muligheter, og mange veier å dra. Men det gøye med terningmekanismen er at det ikke bare er flaks som avgjør vinneren. Det er viktig å ha et øye med dine motspillere, for du har stor påvirkningskraft over dem med dine terninger. Hvis alle sitter med en 5-er igjen på hånd, 5-ermannen er ledig, og det er din tur, så kan du kapre ham, og de andre blir låst til å gjøre noe annet. Veldig god mekanisme, og veldig lett å forstå, selv for non-gamers.
Men spillet er helt utrolig å se på. De vakreste komponenter og tegninger fullstendiggjør spillet, det føles riktig at du faktisk bygger en by og må krige mot slemme monstre. Jeg har spilt dette med et bredt spekter av spillere og ikke-spillere, og så langt har alle likt det.
Ikke så mye utvidelse som man skulle tro. Men Forge a Realm er slettes ikke å fnyse av, for selv om den ikke endevender på spillet totalt, så gir den noe tilbake som er godt og variert.
Utvidelsen består av 5 moduler, og det de gjør er å endre på eksisterende mekanismer, og bare legge til en liten del. Den beste måten å forklare utvidelsen på, er å gå gjennom hver modul og at du har kjennskap til originalen. Hvis du lurer på om du skal kjøpe Kingsburg i det hele tatt, og lurer på om utvidelsen er verd det, så kan du bare stoppe å lese etter dette avsnittet, og legge til i handlevognen. Det er bra.
Modul 1: Nye embetsmenn. Hver spiller får sin egen embetsmann som ingen andre kan påvirke. De er ikke like kraftige som de andre, men det er veldig mange å velge mellom, og spillet blir aldri helt det samme. Modul 2: Nye bygningsark. Arkene er to rader større enn originalen, men har akkurat de samme byggene som i originalen, pluss to rader med nye bygg. Modul 3: Nye bygningsrader. I tillegg til modul 2, kan man også bruke frittstående rader og erstatte rader man allerede har. Da kan man ende opp med 4 andre rader enn originalarket. Modul 4: Soldatbrikker. I stedet for å kaste terning når det er krig, kan du bruke soldatbrikker som hjelper til mot kamp. Da er det kun monsterets styrke som blir overraskelse. Modul 5: Hendelseskort. I starten av hvert år skjer det en ny, tilfeldig hendelse. Det kan være ekstra funn av gull. Mindre mat. Kongen blir syk og kanskje dør. Veldig variert og bra.
Det eneste som endrer spillet drastisk er modul 4, og fjerner helt tilfeldighetene ved krig. Men alt i alt så bidrar alle modulene til at spillet blir mye mer variert og moro. Jeg spiller aldri med modul 4, for jeg liker å spille med uvitenheten i krig. Men liker du Kingsburg og du vet du kommer til å spille det mer, så er det bare å skaffe seg utvidelsen. Den passer til og med i samme eske som originalen!
Jeg syns det er mange spill for tiden som har verdens kjedeligste esker og utseende. Så prøver jeg å spille dem, og blir veldig positivt overrasket over det faktiske innholdet i spillet. Macao er et av disse spillene som på utsiden virker skikkelig tørt og lite spennende, som viser seg å være alt annet enn akkurat det.
Macao bruker en meget niftig innretning for å fordele handlingene dine. Hver spiller har hvert sitt kompass med en terning fra 1 til 6. Terningene er av forskjellige farger og viser hvor mange ressurser man får av den fargen. For hver runde kaster startspilleren terningene, og man kan velge seg ut 2 av disse ressursene, uavhengig av hvilke de andre spillerne velger. Men man får ikke lov til å bruke ressursene denne runden. Man må alltid velge ressursene som ligger i 1-terning-feltet. Og for hver runde roterer kompasset ett hakk med klokken. Det betyr at hvis den rød terningen viser 4, kan man ta 4 røde ressurser. Men det vil ta 4 runder før du får brukt dem.
Denne innretningen gjør planleggingen helt unik fra andre spill. Man må bruke alle ressursene den runden, og det er ingen sparing. Med mindre man har et handlingskort som tillater det. Og det er et annet aspekt som også gjør spillet interessant. En dose Munchkin på handlingskortene, da det er fryktelig mange forskjellige kort i spillet. Det er tilfeldigheter som avgjør hvilke kort som kommer frem, men du har likevel kontroll på hva du kan gjøre ut fra kompasset ditt. Hvilke ressurser har du, hvilke trenger du, hvilke kort har du bruk for, osv.
Det finnes mange veier til seier. Du kan skaffe en skikkelig pengemaskin som gir deg poeng direkte, eller du kan satse på handel, eiendom eller bruke kortene dine for hva de er verd. Det er mange veier til Rom, og dette spillet er virkelig unikt. Det er vanskelig å vite hvem som ender opp med seieren til slutt, og da har man hele tiden et lite spenningsmoment.
Reglene tar tid å sette seg inn i, og mekanismen er kanskje ikke lett å få til for nybegynnere. Dette er et spill for viderekomne som liker mange handlinger og utfordringer. Anbefales!
I likhet med sin navnebror Ligretto, skal hver spiller skynde seg å bli kvitt det de har fått utdelt, og denne gangen er det terninger i 4 forskjellige farger som skal plasseres ut først. 24 terninger fordeles jevnt blant spillerne, og trekkes tilfeldig fra en sort tøypose. Hver spiller har hver sin terningkopp hvor terningene skal kastes fra.
Spillebrettet i midten har 24 felt, 6 for hver farge, med symboler for en terning med 1 øye til en terning med 6 øyne. Alle kaster på likt sine terninger, og det er om å gjøre å være først ute med å plassere ut sine terninger. Det må selvsagt gjøres med bare én hånd, og det må skje i stigende rekkefølge. Hvis du har terninger som enten allerede er tatt på brettet, eller ikke kommer som neste i rekken for den fargen, så kan du vente, eller kaste alle dine resterende terninger på nytt.
Sånn fortsetter spillet til en spiller er kvitt sine terninger og roper Ligretto Stopp! Vinneren får antall terninger alle de andre spillerne har igjen på hånd som plusspoeng, mens alle andre får sine egne resterende terninger som minuspoeng. Slik fortsetter det 3 ganger flere runder enn antall spillere, og vinneren er den som har flest plusspoeng (eller færrest minuspoeng).
Det er kjapt, det er hektisk og det er moro, men absolutt ikke et gamers-spill
Heckmeck er aldeles ikke et nytt spill, men det kommer stadig på bordet. De fleste kan reglene fra før, så det tar mindre enn et minutt å sette det opp, og få minutter å spille det. Om man ikke kan reglene, er det veldig kjapt å lære seg det etter å se en spiller gjøre sitt trekk.
Spillet har 16 poengbrikker, og hver brikke har en verdi. For å få brikken, må terningene dine ha en sum som er lik eller høyere enn brikken du vil ha. Men samtidig må minst én av terningene dine ha en makk, ellers får du ikke lov til å ta en brikke. Om du feiler i forsøket ditt, mister du - hvis du har - den siste brikken du mottok, og spillet går ett hakk nærmere avslutning.
Jo flere spillere, jo mer kaos. Har man ingen poengbrikker å miste, er det lettere å risikere et ekstra terningkast for å oppnå det man vil ha, og da blir spillet fort ferdig, og ingen av poengbrikkene man har oppnådd er sikre. Her kan alt skje.
Kjapt og morsomt å spille, og lett å komme inn i. Et flott ventespill eller avslutter på en kveld.
Bra jobbet! Jeg har lagt inn en subscription. Dessverre så registrerer jeg at det er sørgelig lite respons, men det er vel bare å forvente på et så anglosentrisk forum.
Flott at du har subscription, det gjør meg glad Det er generelt sett lite respons å få. Jeg annonserer omtalene mine på spillskrinet.nos forum, brettspill.no og PG-bloggen, og jeg vet at folk kikker på videoene. Men slik er det i Norge: et lite brettspillmiljø. Jeg håper jeg hjelper på å løfte det til mer positivt
Oslo
Tau
Det er generelt sett lite respons å få. Jeg annonserer omtalene mine på spillskrinet.nos forum, brettspill.no og PG-bloggen, og jeg vet at folk kikker på videoene. Men slik er det i Norge: et lite brettspillmiljø. Jeg håper jeg hjelper på å løfte det til mer positivt
Keep up the good work!
Trondheim
Birmingham
Alabama